onsdag 6. mai 2009

Det er også en trist dag i dag...

Idag er det 5år siden Kristian døde. Det er alltid tungt på disse dagene. En sender en ekstra tanken til han i dag. Det er gått 5 år, og det virker som det var i går nesten. Dagene går så fort, altfor fort... Det er vondt og tenke tilbake til den dagen. Alt skjedde så fort, og det ble så kaos i hodet mitt. Senere prøvde jeg å skrible ned noen av tankene mine. Det var ikke så lett, men jeg syns det sier mye og derfor velger jeg å poste det her i dag, på en så spesiell dag. Mine ord til deg gjelder like mye idag som den dagen for 5 år siden, savner deg like mye! Her er ordene mine;



Kjære Kristian
Det er fortsatt veldig tungt for meg å sette ord på mine følelser i forhold til din bortgang,
og jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne godta at du er borte.
Men likevel velger jeg å prøve å sette ord på mine vonde følelser.

Jeg håper enda på å våkne av en vond drøm,
for sannheten er for vanskelig å takle og forstå.
Du var så ung, så altfor ung! Håper du har det bra der du er nå.
En gang vil vi møtes der, og ta igjen all den tid vi mister.
Stunder vil komme og stunder vil gå..
Du vil ikke være en del av det som skjer etterpå.
Borte for alltid, Borte for godt, Savnet av alle av både stort og smått!

Det skjer nesten hver dag at jeg tenker på deg.
Hva om det ikke hadde skjedd, hvor i livet ditt ville du vært nå.
Ville du hatt kjæreste, Ville du ha hatt et godt liv der ting virkelig var bedre,
hadde du fått barn etthvert og giftet deg?
Du gikk glipp av så mye ved livet, mye av det som er verdt å leve for.
Det er ting som er virkelig vondt å tenke på.
Av og til tenker jeg på hvordan det er å dø, slik jeg vet du også tenkte..
Men også faller jeg jeg tilbake til de virkelig gode minnene,
og det er minner det er godt å ha med seg.

Vi er mange som savner deg, og jeg skulle gjort alt
for at du skulle vært der å sett hvor mange som var i begravelsen din.
Ikke bare var vi mange, men vi var også en gjeng
som alle gråt av sorg for din død, men også for alt det gode vi fikk med deg.
Din begravelse er den fineste av alle begravelser jeg har vært i,
og det var en virkelig tøff dag og møtte gå igjennom.
Det var utrolig mange fine taler som var fint å ha der den dagen.
Å se kisten bli senket ned i jorden var vel noe av
det vondeste for meg å være en del av å se.
Da fikk vi virkelig følelsen av å miste deg.
Du skulle ned i den mørke og kalde jorden. Så trist.
Men jeg trøster meg med at jeg trodde sjelen din
var forlatt kroppen din og at du så på det hele ovenfra.
Jeg kan ikke forestille meg hvilken tragedie det må
være for en mor å miste sitt barn.
Tungt var det å se din mor skrike etter deg i det kisten ble senket.
Alle følte med henne, og støttet av alt vi kunne.

Du var en utrolig spesiell gutt, det er det ingen som kan nekte for.
Og etter en stund lærte jeg deg å kjenne, og du ble en god venn.
Der andre sviktet var du til hjelp. Uansett hva andre ikke vil forstå
så betydde det mye for meg de gangene du hjalp meg.
Du var den du var og takk for det.
Selvom du ikke er her sammen med oss lenger, vil vi alltid huske deg.
Du er mer enn det vi trodde, og savnet av deg har vel aldri vært større.
Jeg vet du er med oss, og våker over oss.
Fra en vakker låt som sier mye:
"This pain is just to real. There's just too much that time can not erase.....
I've tried so hard to tell myself that you're gone. But though your still with me."
Håper engelene passer godt på deg...!
Hvil i Fred Kjære Venn...En aller siste hilsen fra Anita


3 kommentarer:

Heidi Margrethe Wangen sa...

Aa,saa fint skrevet. Jeg foeler med deg paa en tung dag...
Heidi.

Anonym sa...

Det virker som det var i går eller forje uke..
Kristians død var ikke lett på noen,
Værtfall ikke oss som kjente han:)
Tungt og tenke på at vi alle mista en så god og snill gutt som han:(
KLEM Kine S.

Trine*L sa...

Utrolig flott skrevet Anita! Han var fantastisk, og det er minnene etter han også (: