Sykehus, smerter & stress

Gårsdagen ble kaotisk, smertefull og lang.

Jeg må nok starte helt fra starten. Jeg skulle jo flytte, og skal fortsatt det. Men nå ble det ikke helt sånn jeg hadde planlagt. Kort fortalt så så ikke leiligheten jeg var lovet i 3 måneder som jeg trodde. Den så ut som et rent helvete (unnskyld språket) og var så råtten at det er kvalmt! Nå spør vel alle seg hadde du ikke sett leiligheten før du takket ja til den?! Nei, jeg hadde ikke det. Bare sett bilder, og ble lovet nytt kjøkken og gulver(etterhvert) men det ble heller ikke noe av. Jeg har altså blitt satt i den kjipe situasjonen at jeg ikke har noe sted å bo, for den leiligheten jeg skulle ha kunne jeg absolutt ikke bo. Verken ville jeg det, eller fikk lov. Maja ville heller ikke.

Så da fikk jeg vel litt lettere panikk da. -JA! Men jevnlig og daglig mas fra huseier og ny leietager så ble stresset bare enormt. Jeg finner ikke noe nytt sted å bo, og sliter noe enormt om dagen. Det er mye enn dette, så tar det bare kort fortalt.

Har i nesten to uker slitt med litt småsmerter, om natten mest, i brystet. Fikk tidlig en anelse om at det var enten bristet ribbein eller at det hadde noe med gallesteinen jeg har. Smertene var overlevbare så jeg tok bare paracet og fortsatt som normalt. Men i går så våknet jeg av at min arbeidskollega sendte sms om at han var syk, jeg måtte altså bare kaste meg ut av sengen og ordne oss, kjøre Maja i barnehagen og komme meg på jobb. Jeg merker at smertene i brystet er blitt betraktelig verre. Alene på jobb og med smerter får jeg alle som skal spise med plastbestikk, papptallerkener og plastglass. For smertene tar seg opp og det å ta oppvask blir en umulighet. Dagen på jobb er fortsatt litt tåke for meg, smertene tar seg opp på et nivå det er vanskelig å beskrive. Jeg sliter med å puste, jeg har så vondt at jeg ikke klarer og bøye meg fremover og det føles ut som noen stikker en kniv inn i lunga mi.

Jeg får ringt legen. Får time så fort jeg er ferdig på jobb. Klarer så vidt og kjøre bil, og griner av smerte på vei til legen. Kommer litt for sent inn pga parkering og vanskeligheter med og komme meg ut av bilen. Kommer meg mer eller mindre hel opp til legen. Inne hos legen så undersøker hun meg, og finner ut at det er pipelyder på min venstre lunge som absolutt ikke skal være der.  Så det hun sier da er at hun mistenker at det kan være en blodpropp på lungen min. Men at det også kan være starten på en lungebetennelse. for å finne ut av om det er sistnevnte så tar de en prøve av CRP verdien min. Den er fin og da er lungebetennelse utelukkende.

Det som da skjer at jeg må opp på sykehuset her i Sarpsborg for blodprøver og røntgen av lunger. Legen min er ikke langt unna sykehuset så jeg går opp med enorme smerter. Stress fra A til B. På sykehuset må jeg ta blodprøvene først siden de stenger først. Når det er gjort så må jeg spørre skal jeg sitte å vente på svar?! Nei, det var ikke nødvendig de kom til å ringe legen om det var noe.

Så spaserer jeg opp i andre etasje for røntgen, men det rakk de ikke i går. Så da gikk jeg ut, og fikk mamma og Terje (som hadde hentet Maja i bhg) til å hente meg. På dette tidspunkt så gråter jeg av smerte. Jeg har så vondt og sliter med å prate og puste. Mamma insisterer på at vi må opp til legen igjen, vi må få tatt røntgen med en gang. Og legekontoret sier at i Fredrikstad har de døgnåpen røntgen. Det viser seg også at Sarpsborg sykehus har gjort en stor feil i å ikke ta røntegen av meg fordi rekvisasjonen min var merket med Øyeblikkelig hjelp. Men Fredrkstad tar imot papirene mine -  Så vi drar dit.

Etter røntgen så lurer jeg jo på om jeg skal bli for å få noen svar. Da må jeg forklare han som utførte undersøkelsen på meg at det er spørsmål om blodpropp og at det haster å få vite hva dette er. Legen er nødt til å se på det, så jeg blir sendt videre på akuttmottaket. Der blir det tatt prøver, blodtrykk, puls og temperatur og jeg får på meg et bånd med navn og diverese info om meg. Altså et sånt bånd man får på når man blir innlagt. Så da skjønner jeg fort at dette er alvorlig. Men sykepleier sier at nå er vi nødt til å finne ut hva dette er, og det er jo blodpropp vi mistenker - men det har du vel alerede forstått? Selvfølgelig har jeg det. Angsten knyter seg i meg, jeg håper at det ikke er det. Så må vi vente enda litt mer før det blir tatt enda mer blodprøver. Deretter får jeg tildelt seng og rom, og blir altså lagt på obs'n på akuttmottaket. Der blir det mye venting på lege, men underveis så får jeg satt i en veneflon, det blir tatt EKG (sjekk av hjertet) og så måler de oksygenet i blodet mit (en enormt vondt prøve å ta - SYKT vondt) og jeg fikk en kort prat med lege som bare spurte om masse spørsmål.

Jeg var utrolig glad for at mamma, Terje og Maja var der med meg. Det føltes så godt og trygt at de var der, men også at sykehuset virkelig tok dette på alvor. Etter noen timer med venting kommer legen tilbake - absolutt alle prøver så bra ut. Bortsett fra at CRP nå var steget siden jeg tok det hos legen min. Og at veriden av hvite blodlegemer var for høy i blodet da. Men dette tydet da på at det var på vei en infeksjon/betennelse i kroppen. Jeg fikk altså dra hjem igjen, og med meg fikk jeg sterke medisiner og resept da.

Maja ble med Mamma og Terje hjem. Noe jeg er veldig glad for. De stiller opp trehundre prosent alltid, jeg er sååååå glad for at jeg har de! Hva skulle vel jeg gjort uten de i går?? Så tusen million takk til dere! BEST! Når jeg kom hjem så hadde jeg jo fortsatt sykt vondt. Fikk i meg litt så litt på tv, så når klokken var ti fikk jeg ta pillen jeg hadde fått med hjem. Rett før sengetid reagerte jeg så voldsomt på pillene, jeg ble iskald, likblek og megakvalm. Og fikk gallesteinanfall. Alt dette oppå de brystsmertene jeg hadde fra før. Jeg kom meg etterhvert i seng og sovnet som en stein.

I dag har vel tankene gått mer på at dette må ha vært et angstanfall eller noe muskulært pga alt press og stress på meg de siste dagene/ukene og at jeg har gått anspent for lenge uten å vite det. Men det er fortsatt litt usikkert hva dette er, så jeg skal til legen i morgen. Ikke klarer jeg gjøre stort og så bruker jeg 10 min bare på og komme meg ut av sengen. Så lurer jeg jo veldig på hvorfor det er pipelyder på lungen min når dette mest sannsynlig er noe muskulært. Men får nok litt mer svar i morgen håper jeg.

Dette ble et veldig langt innlegg, men sånn er det når det skjer mye på kort tid. Jeg tar det helt med ro, prøver å tenke minst mulig og bare puste rolig. Nå i kveld er det litt bedre, så jeg håper på søvn nå snart ja. I morgen er det legen, se på leilighet (utrolig nok) og fortsette slappe helt av. Nå er det viktig å bli helt frisk og ha null smerter før jeg starter på med flytteplanene og jobb igjen.

Det ble en lang lang dag i går, en vond dag, men jeg er veldig glad jeg slapp innleggelse og en lettelse for at det ikke var blodpropp for da hadde jeg måttet bli der i en uke hvertfall..

Igjen - TAKK TAKK TAKK til min kjære mor og min altfor snille stefar for all hjelp, støtte og for å være mine engler i hverdagen! Maja min savner jeg noe fryktelig, men det er godt hun er et sted hun elsker å være og vite at hun har det tipp topp. Jeg hadde jo ikke klart og ta meg av henne i den tilstanden jeg er i nå.

Over og ut - GOD NATT