fredag 13. februar 2009

Personlinge tanker man har tenkt

Noen Gang følt hvordan det er å være ulykkelig forelsket.. Det er som å være forelsket i en som ikke er forelsket i deg... Og det er vondt! Jeg MÅ skrive.. Det er så sykt. Jeg klarer ikke beskrive det engang.. Jeg har funnet mannen jeg vil ha.. Men det hjelper ikke så mye når han jeg vil ha, ikke vil ha meg. Jeg vet ikke om det stemmer, men om man vil ha noe så pleier man å si ifra..


Jeg drømmer om han, jeg tenker på han hver hvert sekund.. Klarer ikke stoppe.. Selvom jeg vil.. For jeg vil glemme, for å slippe å være så lei meg for at han aldri kan bli min. Han er så utrolig deilig, men det er ikke bare det det er snakk om.. Han er slik jeg vil ha en mann, personligheten er den vakreste... Han tenner en gnist i meg jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg trodde jeg hadde blitt litt kald og følelsesløs ovenfor gutter. Har ikke turt å innrømme for meg selv at jeg blir såret.. Lar vær å fortelle til noen om at jeg liker de.. Det kan ødelegge kjemien helt. Klarer ikke en natt der jeg ligger å gråter fordi jeg får høre han si det jeg har fryktet hele tiden.. Han vil ikke ha meg, jeg er ikke hans type, jeg er ikke pen nok, han er ikke ute etter dame, han vil ikke ha dame osv. Jeg har hørt alt.. Klart det klaffer når det klaffer.. men Hvorfor har alle andre kjæreste, mens jeg sitter her og ikke har hatt noen som har likt meg på den måten en gang..


Det er vanskelig å sette ord på følelsene sine, jeg klarer ikke få noen til å forstå... Hver gang jeg møter han så herjer det i hjertet mitt.. Jeg vil være hans, jeg vil vi skal ha noe spesielt, og ikke minst - jeg vil at han skal si vi har noe spesielt.. at jeg er spesiell. Det er nok godt å elske noen som elsker deg tilbake, og ikke omvendt.. jeg har aldri opplevd det. Å være noens ALT... Det de vil leve for.. Jeg er liksom ikke noe for noen.. Jeg føler meg tom. Det sliter og er opptøyer i meg.. Jeg føler mange ganger jeg ikke klarer meg. Det er som å ville gi opp, men du vet du ikke kan det.


Har så lyst til å gråte.. Men jeg klarer ikke syntes synd på meg selv lenger.. For jeg tåler ikke tryne på meg selv, og da blir det mer som å virkelig bare le av seg selv og tenke "ikke tro du kan få en gutt til å elske deg".. Jeg er mest positiv. Vil ikke at folk skal vite hvordan jeg har det inni meg.. Hvor tøff en hverdag kan være, selvom folk rundt meg kun ser smilet mitt og hører latteren sitte løst.. Det er ikke slik det er.. Selvom jeg er glad utenpå, så har jeg det beine tøft inni meg. Jeg spør meg selv ofte; hvorfor?! Men får alle svar i det jeg titter meg selv i speilet, jeg tør ikke leve ut mitt ekte jeg, for jeg er redd for hva folk skal tenke om meg. Og når de ikke liker meg fra før av så blir bildet vanskelig å få trykka opp. Jeg forstår selv at jeg ikke er en viktig brikke i dette samfunnet, at jeg aldri vil kunne forandre verden på en måte. Men jeg vil.. Kanskje mange av mine dype tanker og personlige problemer ikke hadde vært der om jeg hadde hatt en som ville være min, som jeg kunne dele alt med..

Det var deilig å være vekke fra hjemme.. Der folk vet hvem jeg er og hva jeg har gjort. Ikke at det jeg har gjort har vært så ille, men ting blir ikke glemt der. Det er godt å slippe å bo i et lite innsnurpa samfunn med kun folk som tror de er noe alle sammen. Der alltid det er noen som prøver å være bedre enn alle andre. Der kjenner ikke folk meg og jeg kjente ikke de.. Jeg hadde ingen å måtte vise meg for. Det er godt å bare være seg selv og ikke være redd for å leve. Det er godt.


Han jeg vil ha er perfekt! Jeg syns han er det. Han får meg til å ikke klare beskrive han. Det er så bra og så på spissen. Jeg føler det er noe som er der. jeg har aldri følt det sånn før. Han gjør meg gal. Om jeg kunne fortelle han det, om jeg kunne stå å holde rundt han og hviske til han at han er det som får hjerte mitt til å slå.. Som får meg til å si alt det klisjefylte jeg ikke har likt, men som er enklest å si for å beskrive. Ord som himmelsk blir naturlig å bruke i hans samvær, for det er akkurat det det er. Jeg vet når jeg har funnet han. Det er når jeg klarer å glemme alt og alle andre, og kun ville være med han. Være med han, ta på han og høre stemmen hans tett i mitt øre. La han kysse meg på en måte ingen har gjort før. Slik at jeg merker gnisten inn til hjerterota. Men igjen tenker jeg slik: Om han hadde likt meg på den måten så hadde han sagt det. Vi har kjent hverandre lenge lenge nå. Og hver gang jeg møter han så får jeg vinger og vil fly. Han gjør meg så glad.. Bare ved å være til !!! Han er min drømmemann..


Hvorfor kan det ikke bare bli oss da?!?!


8 kommentarer:

Rebecca Iselin sa...

Huff, fikk nesten rårer i øye kroken jeg nå... =( Det er viktig å leve seg selv heeelt ut..:)

Og det er ikke DEG det er noe galt med, det er heller disse gutta=) For du er nydelig Anita:*

Og tilslutt, selvom jeg ikke har noen spesiel tro så; I Guds øyne er DU perfekt! Tenk litt på det du=)

Kveldsklem fra meg=)

Katrine sa...

Hvem er denne drømmemannen da tro?? hmm.. Skjønner deg veldig godt altså, for det er sinnsykt kjipt.

å nå er det ikke meninga å være frekk eller noe, jeg er bare ærlig - kansje det er feil type gutter du tiltrekker deg? Hvis dem ikke er intrs. i noe mer liksom.

hærsens mannfolk ! men man er jo med på å legge opp løpet selv liksom.. så emm.. vanskelig dette sikkert !!



nokk en gang, jeg er bare ærlig..

Anita sa...

Rebecca; Helt tydelig at det er guttene ja.. HEHE... :D hehe.. Ja i guds øyne er jeg nok det, men det betyr jo ikke så mye for meg. hehe... Takk for det da hvertfall.

Katrine, jeg er helt enig med deg. Drømmemannen ja. Hehe :) Neeij si det...

Solveig sa...

Håpar denne drømmemannen din snart får opp augene.. Ikkje godt å ha det slik som du har det no iallefall!
Ta ein sjans å sei til han korleis der er.. kanskje han ikkje har forstått det?!
Lykke til og god helg iallefall!

Anita sa...

Hehe, det hadde ikek gått så bra tror jeg.. hehe

Sigbjørn sa...

Veldig bra skrevet Anita. Vi er nok i samme båt, jeg er i alle fall på god vei mot det stadiet du er på... Kjenner meg igjen i mye av det du skriver..

Lykke til videre:)

Anita sa...

Tror ikke vi er i samme båt egentlig men.. hehe

Anita sa...

Det er nå sånn at dette ble skrevet for nesten 2 år siden... Skremmende at tiden går så fort..