En utrolig koselig kveld!

Hei og Hopp alle lesere :D Kvelden i dag har vært veldig fin. Klokken 12 ble jeg hentet. Så dro vi til pappa og Merete på besøk. Var kjempekos. Maja var i strålende humør, og tror hun koste seg veldig i dag. Ble raklett til middag i dag da, og jeg spiste meg stappmett, gjorde nesten litt vondt også. Så rundt kl 21 dro vi hjem, og Maja sovnet ganske fort da. Skal selv sove nå. Gleder meg veldig til i morgen. Da kommer Linda og Camilla :D Det er noe jeg ser veldig frem til. Lenge siden jeg har sett Linda, kan i grunn ikke helt huske sist heller. Så det begynner å bli på tide. Camilla så jeg her for en drøy måned siden, men det er lenge det også da. Så blir veldg kos.

Det var det positive. Er mye som er trist for tiden. Jeg klarer nesten ikke tenke på noe annet enn Knut. Savner han mer enn jeg klarer tror jeg. Tårene sitter fortsatt løst, føler jeg. Tar bare noen sekunders tanker før de er der. Jeg har konstant klump i halsen, og jeg bare drmmer om å ha han her igjen. Tanken på at jeg var så glad, får meg til å sveve på en sky, men sakte men sikkert så oppløses denne skyen. Og han forsvinner. Det å klare å innrømme for noen at jeg liker dem på en spesiell måte er tungt, og det er desto verre å endelig finne ut at jeg faktisk er forelsket. Jeg har ofte blitt såret, og skuffet. Og det som er litt vondt også, er at de få gangene jeg har følt at nå kanskje det er håp for meg også, så fortelle jeg pappa om dette. Og alle de gangene jeg fortalte dette til pappa så ble det ikke noe mer av det da. Denne gangen var jeg stolt over å kunne si; Pappa, jeg har fått meg kjæreste. Men gleden var kortvarig, og jeg var ikke spesiellt høy i hatten i dag da han spurte hvordan det gikk med kjærligheten da. Føler meg som en som aldri klarer det, og holde på noe. At det er meg det er noe galt med. I fjor sommer ble jeg også sviktet, og lovet meg selv at det ville ta lang tid før jeg turte å stole og falle. Men nå angrer jeg igjen, på at jeg lot meg selv åpne meg så og bare la alt av følelser ta overhånd da. For det er sikkert bare meningen at jeg skal være alene, tror jeg. Jeg går hele tiden å håper på at det skal tikke inn en melding, men den kommer aldri. Jeg som meg, har bare lyst til å gi opp, og drite i gutten. Og alle ber meg om å gjøre det også. Men JEG klarer ikke styre følelsene mine. De er der enda, og jeg drømmer enda om en fremtid med Knut. Han var mannen for meg. Hva er det med meg som får folk til å ville såre meg?! Nei ikke vet jeg, men det jeg vet er at selvtilliten min ble bare så mye mindre enn det den var nå. Jeg klarer ikke se meg i speilet og smile. Det klarte jeg når jeg var med Knut. Nå er all gnist borte og jeg føler meg så grå. Jeg føler at jeg ikke orker mer. Kunne han bare sagt noe hvertfall. Det er jo bedre å bli avvist med ord, enn ingenting. Det tar så mye lengre tid å glemme da. Når man ikke vet noen ting. - Hva, hvorfor?? Jeg har så lyst til å være noens alt, det de smiler for og ikke klarer seg uten. Er det for mye å drømme om??? Jeg er rett og slett så tom akkurat nå, tårene renner og jeg bare håper. Kan man ikke bare snakke sammen?! Ærlighet varer lengst!

NATTA