Tankefaen...

Ofte om kvelden, etter at Maja har lagt seg, blir jeg sittende å tenke på alt jeg egentlig har å tenke på. Det er ganske tøft. Men jeg prøver å heve hodet, og tenke at det går alltid bra til slutt. Men akkurat nå har jeg sånn helt inni meg, gitt litt opp føler jeg. Jeg trodde lenge jeg hadde glemt hvordan det var å være forelsket, og om jeg i det hele tatt noen gang hadde vært det. Ja, jeg hadde en veldig god følelse for en gutt for halvannet år siden. En veldig vond avstandsforelskelse. Og etter at jeg har blitt skuffet og såret gang på gang så trodde jeg at jeg hadde blitt en kald jævel. Men gud som følelsene blomstrer nå. De er ikke så positive da vell å merke. Jeg føler akkurat nå at jeg kommer til å være alene en laaang stund fremover. Og tanken på å kanskje flytte sammen med noen etterhvert den er langt borte. For det er jo det jeg drømmer om. Jeg drømmer rett og slett om å få en å "starte" en familie med (Ja, jeg og Maja er en familie, og jeg er evig takknemlig for det). Men jeg trenger virkelig en mann i livet mitt. Men jeg føler at sånn som ting er nå, vil jeg aldri lykkes. Det er faen i meg ikke langt mellom sorg og gleder. Og kjærligheten kan være veldig fin, samtidig som den kan være helt hjerteskjærende også.



Jeg er også litt lei av at jeg skriver om dette på bloggen, for jeg får en følelse av at folk syns det er drit å lese om at folk bare klager. Men det er her jeg føler jeg kan få ting ut da. Jeg skriver det jeg føler. Selvfølgelig jeg holder mye igjen, for det ting jeg føler kanskje ikke er rett for bloggen og alle å vite. Litt mer detaljer da. Så det går kun i mine følelser. Take it, or leave the blog :P

Hva syns dere forresten om den nye looken på bloggen da? Rosa er nå ikke helt favorittfargen min, men syns det ble stiliii ;)