DAG 10: Noe jeg savner

Det jeg savner aller mest er en og dele livet mitt med. En mann å dele livet med.Vært singel i  over halvannet år nå, og det er trist til tider. Tenker mye på det, men er overhode ikke desperat på noen som helst måte. Vi har klart oss veldig bra bare meg og Maja så det er overhode ingen krise, men det er mer det ønsket om og ha noen der hele tiden. Alle trenger vi kjærlighet, og det gjør nå jeg også. Det blir ofte ensomt på kveldene etter Maja har lagt seg. Det er da savnet er størst, og i helgene. Noen og finne på ting med, en og snakke med om alt, en oppleve alt med, en og fortelle alle dine dype hemmeligheter og være fortrolig med. Har veldig lyst på en kjæreste ja. En samboer etterhvert og en og leve med. Skal jo heller ikke legge under en stol at det til tider er slitsomt og vøre alene med Maja, for hun tester ut grenser all the time om dagen føler jeg, og hun har jo et sinne uten like til tider. Jeg savner faktisk en spesiel person. En person jeg faktisk har følelser for, følelser jeg ikke kan styre - desverre.

Jeg savner også det og være et barn selv. Det og ha null beskymringer, bare leke og slippe tanken på økonomi, jobb og ha så mye ansvar. Det er jo det som følger med når man blir voksen. Savner tiden da jeg slapp og tenke så mye. Og da slapp man også bli så mye såret og skuffet av andre mennesker. Noe av det verste med og bli voksen. Hater og kjenne på de følelsene, og i løpet av tenårene følte jeg at det ble altfor ofte.

Jeg savner pappa'n min faktisk. Det er egentlig ting jeg ikke vil skrive om på bloggen, men har jeg tatt den utfrodingen, så skal jeg nå også svare ærlig. Jeg føler meg sveket og glemt. Akkurat som jeg ikke er verdt noen ting for han. Det gjør vondt. Men det som er det verste er jo Maja, at han ikke bryr seg om henne eller er glad i henne.  Hun er totalt uskyldig, og har da aldri gjort han noen ting. Jeg vil ikke legge ut i det brede og lange om dette, men jeg savner pappa'n min - men jeg har ingen ansvar ovenfor han. Er det noen som skal be om unnskyldning er det han - først og fremst. Jeg er klar for og tilgi, skvære opp - men det er han som er nødt til og ta det steget nå, for han har såret meg så ille. Hva gjør det egentlig med et menneske?! Jo, jeg føler at jeg ikke er verdt noen ting i hans øyne! Og spørsmål som "Har han noen gang vært glad i meg, brydd seg?" dukker stadig vekk opp i hodet mitt. Det er veldig sårt, men jeg skulle virkelig ønske han brydde seg. Alle trenger en pappa. Bare så sykt glad jeg har min fantastiske stefar, han stiller opp og er en person som betyr mye for meg!


- Jeg savner hukomelsen min (glemmer altfor mye)
- Jeg savner Ninus'n min mye og ofte!
- Jeg savner og ha en jobb
- Jeg savner sommer og sol
- Jeg savner flere av mine venner, jeg ser så sjeldent
- Jeg savner lillebrødrene mine
- Jeg savner en fet lommebok
- Jeg savner og trene (men er for lat)
- Jeg savner senga mi akkurat nå, skal straks sove :)

Det ble mer personlig enn jeg hadde trodd dette her, men jeg er bare et menneske jeg også. Livet er ingen dans på roser, og jeg er ikke så altfor redd for og vise følelser. Livet er langt fra perfekt, men jeg har det kanskje for lett med og skrive om bare de positive sidene i livet mitt. Her har dere fått en mer personlig Anita, håper dere setter pris på at jeg åpner meg litt. Kom gjerne med tilbakemeldinger for jeg savner virkelig og få noen kommentarer på bloggen. Har blogget på denne "nye" bloggen en stund nå og vært en flink blogger med mange oppdateringer syns jeg. Men kun to-tre kommentarer. Jeg finnes jo ikke sur for det, bare lurer litt på om dere syns det er vanskelig og kommentere noe her?!