tirsdag 25. oktober 2011

Om det å være alenemamma...

Innlegget ble skrevet for over ett år siden - men er like gjeldene den dag i dag. Les det gjerne! Jeg velger hvertfall og dele det med dere. Det er tidligere postet på min blogg på blogg.no før jeg sluttet der og kom tilbake hit...







Jeg både ser, hører og leser om stadig mennesker som velger og bryte ut av et forhold med den de har barn med, og at det ender med alenemammaer og pappaer. Det er desverre noe jeg ikke kan noe for, og heller ikke så mye samfunnet generellt. Det er jo et valg de som skiller lag velger. Noen ganger det kanskje ikke er et valg en gang, men noe som er nødvendig både for hverandres del, og ikke minst barn(a).

Men nå har det seg jo sånn at noen også blir gravide med noen man ikke har vært kjæreste med. I den situsjonen havnet jeg. Og det var langt fra planlagt, og kom vel som et sjokk. Det var absolutt ikke sånn jeg så for meg fremtiden min når jeg var 20 år, eller før for den saks skyld. Jeg gikk mange runder med meg selv, OG andre. Skulle jeg beholde barnet eller ikke. Som dere selv ser og sikkert vet så tok jeg jo vare på det. Det var det jeg bestemte meg for, og jeg angrer ikke et sekund. Men det var ikke et lett valg. Hadde jo ingenting lagt til rette for at det barnet skulle komme. Hadde ikke utdannelse, billappen, bodde i Oslo med min bestevenninne og ikke minst dette med at jeg ikke var sammen med barnefaren. Og hadde ingen planer om og bli de heller.


Det er litt rart for meg og skulle blogge om dette nå. Har lenge vært taus i forhold til dette tema. Men nå føles det så naturlig og greit for meg og snakke om det. Har lagt to år som mamma bak meg nå. Med gledelige minner som jeg aldri vil glemme. Så det med at jeg sier at det er lagt bak meg, sies kun fordi det er fortid. Jeg prøver mest mulig og leve i nuet. Men det ofte man vil se seg litt tilbake og reflektere over livet som har gått. Den dag i dag er så utrolig, og da mener jeg sinnsykt, stolt over datteren min. Hun gir meg så mye kjærlighet som jeg ikke ante var mulig. Det er en helt ny form for kjærlighet som tar form når man blir mor. Men jeg føler denne kjærligheten stadig skifter form, og at den bare blir mer og mer. Allerede før Maja var født var jeg så glad i henne. Og ville gitt mitt liv for det lille frøet. I dag så er det så uendelig mye sterke følelser. Det kan ikke engang beskrives. Men veien hit har vært tøff. Og det er det jeg ville få ut i form av ord nå. Dette trenger jeg.


Det første møte med Maja var ikke som jeg hadde håpet. Fødselen var tøff, skremmende og jeg var vel så og si i sjokk når det lille nurket kom opp på brystet mitt. Hun luktet vondt, avlangt hodet og stor nese. Men det var jo tross alt fordi hun hadde det tøft der inne og satt vel litt fast. Jeg var sikker på at jeg kom til og gråte når hun ble født. Det gjorde jeg ikke. Og jeg merker at det gnager meg enda. Hvorfor kom ikke de følelsene da? Jeg elsket henne jo fra første stund og det var jo ikke noe galt. Jeg skal være ærlig og si at morsfølelsen kom ikke der med engang. Men det gikk ikke lange stunden. Natten etter fødselen ble jeg liggende våken hele natten. Jeg bare så på henne ligge i sengen der. Så fredfull, så uskyldig og liten. Den natten ble det knyttet et utrolig sterkt bånd mellom oss.


Det båndet er bare blitt sterkere. Jeg føler virkelig på hele meg at vi har noe spesielt, jeg og Maja. Vi har vært alene hele veien. Og det har bare vært oss to hele tiden. Selvfølgelig har venner og familie vært der, og stilt opp. Noe jeg ikke kunne klart meg uten. Fordi - det har vært tøft. Sinnsykt tøft.

Jeg begynte og kjenne det allerede 3 måneder før fødselen, at bare det og gå gravid alene er steinhardt følelsesmessig. Jeg husker så godt at jeg ofte kunne ligge og gråte over min egen situasjon og håpløshet. Jeg følte virkelig at folk tenkte sitt om meg. Men jeg sto for det valget jeg tok og det gjør jeg enda. Som legen min sa "du må lytte til deg selv helt innerst inne, og ikke bry deg om noe annet. Kjenner du at du har et snev av følelsen av at du ikke vil klare en abort så gjør du heller ikke det. Det og slite med den samvittigheten etterpå er ikke lett." Jeg lyttet til hjerte mitt, og det sa at dette klarer du. Jeg trodde ikke det skulle bli så hardt. Men jeg visste jo heller ikke hvordan det var og ha et barn.
Det savnet etter og ha en partner og dele alt med, merket jeg fort at jeg savnet og ønsket meg. Maja skrek og skrek, og ejg fikk verken spist eller dusjet. Tror på det tidspunktet at jeg var på nippe til og bli deprimert. Men takket være familie som stilt opp og hjalp meg så klarte jeg nok den knekken. Fant også senere ut av Maja hadde Kiss, noe som var en lettelse. Endelig fikk jeg et svar på hvorfor hun skrek sånn, hun fikk behandling og tilværelsen ble så mye bedre.


Det og være mor er så mye mer annerledes enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Men det er så mye bedre enn jeg trodde også. Du har så mye ansvar. Og fokuset blir flyttet. Det er ikke lenger deg selv det handler om. Det er det lille barnet du har født. Og det ansvaret er stort. Det lille barnet skal leve, og ikke minst vokse riktig. Du har ansvaret for at dette barnet alltid har det bra, alltid har mat, tørr bleie, er rent, har klær og alt nødvendig utstyr. Det er mye og passe på. Og i tillegg til og ha ansvaret for et barn skal du også klare og ta vare på deg selv. Men tanke på helse, mat og hygiene. Det jeg har nevnt nå er en selvfølge for meg. Men det er ikke alle det er en selvfølge for. Så kommer dette med økonomi og stell av hjem i tillegg. Og ikke minst det sosiale livet. Og være en person da, det er tøft. Jeg syns det har vært supertøft, og jeg er ikke redd for og innrømme det. Derfor kan jeg lett også si at jeg er meget stolt over meg selv.


Det som skjedde også var jo at fra og være i den situasjonen jeg var i da jeg var gravid så klarte jeg for det først og ordne det slik at jeg fikk ta fagprøven på sykehuset allerede i juni, og ikke i september. Jeg klarte den, bestod og er nå utdannet institusjonskokk. Det er jo en seier i seg selv, men det og gjøre det høygravid tre måneder før lærlingtiden var over er en kunst nesten. Jeg bodde jo som sagt sammen med Nina i Oslo. Det som skjedde der var at jeg fikk meg en leilighet i Askim, nærmere familie. Den fikk jeg på første forsøk, og alt falt sakte men sikkert på plass der også. Når Maja var 3-4 måneder startet jeg på lappen. Og den fikk jeg da når hun var fylt 1 år. Stolt over det også...
Så fra og være i en så "håpløs" situasjon så har jeg klart dette meget bra. Det har vært tider vi har slitt veldig økonomisk. Men aldri så ille at vi ikke har klart det. Jeg har aldri mista kontrollen, og Maja har alltid hatt det hun trenger. For det er henne som går først her i huset.


Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor jeg har hentet styrken min fra, men samtidig så går jeg og bærer på en såpass egosentrisk stolthet. En stolhet som ikke ligner grisen til tider, desverre. Men jeg nekter meg selv og tape. Det kommer jo noe godt ut av det. For jeg vil at folk skal tenke at "Oi, selvom hun er alene så klarer hun seg meget bra". Er ikke alltid det har vært så lett. Har gått på et par knekker her og der. Men så er Maja der igjen. Jeg er sterk for hennes del, og hun trenger meg hundreogti prosent. Og hun gir meg så mye tilbake, som tidligere nevnt.. den kjærligheten fra henne er enorm. Jeg er alt for henne, og hun regner alltid med meg. Derfor så er jeg her for henne!!! Og det kommer jeg alltid til og være.


Nå den dag i dag, har det blitt sånn at jeg har funnet meg til ro med og være alene. Jeg har klart meg så lenge så tenker jeg, at skulle det dukket opp en mann i livet mitt nå så ville det vært en super bonus. Jeg VET at jeg klarer og være mamma. Jeg gleder meg til årene fremover med Maja. Gleder meg til og se henne vokse opp. Og tanken på og ikke få være en del av det skremmer livet av meg. Jeg har lyst til og alltid være der for henne.


Jeg har felt mange tårer. For dette har vært en skummel reise også. Følelser som går opp og ned. For man blir sliten, man gjør det.. Det er normalt og det er lov. Men det har aldri gått utover Maja. Og det vil jeg heller ikke det skal. Hun er og forblir det flotteste i livet mitt, og jeg kommer aldri, eller har aldri, til og klandre henne for at jeg har det tøft. Det er mye som påvirker en, og det er helt sikkert. Men nå som tiden har gått, og jeg har fått det på avstand er det også lettere for meg og prate om det. Og innrømme at alt er ikke en dans på roser. Og ja, vi alenemødre fortjener all ros vi kan få.
Jeg har som sagt også satt så utrolig stor pris på familie og venner, og da spesielt to personer. To personer som har stilt opp mer enn nok nesten. Men jeg hadde vel heller aldri klart meg så bra uten dem. Mamma og Terje, verdens største takk til dere! Og ikke minst til Maja for at hun er den hun er, tross trass eller ei... Hun er bare sååå søt! Elsker Maja min over alt på denne jord. Vi hatt to vakre vakre år sammen og flere skal det bli....


Det er HERLIG og være mamma!!! En stolt mamma!







2 kommentarer:

Ninus sa...

Du er tøff, Anita :)
Og en utrooolig flink mor.
Glad i deg, og Maja <3

Mamma Anita Jakobsen sa...

Takk vennen <3
Er utrolig glad i deg også..
Begge to! du er god