Om det å være alenemamma...

Innlegget ble skrevet for over ett år siden - men er like gjeldene den dag i dag. Les det gjerne! Jeg velger hvertfall og dele det med dere. Det er tidligere postet på min blogg på blogg.no før jeg sluttet der og kom tilbake hit...







Jeg både ser, hører og leser om stadig mennesker som velger og bryte ut av et forhold med den de har barn med, og at det ender med alenemammaer og pappaer. Det er desverre noe jeg ikke kan noe for, og heller ikke så mye samfunnet generellt. Det er jo et valg de som skiller lag velger. Noen ganger det kanskje ikke er et valg en gang, men noe som er nødvendig både for hverandres del, og ikke minst barn(a).

Men nå har det seg jo sånn at noen også blir gravide med noen man ikke har vært kjæreste med. I den situsjonen havnet jeg. Og det var langt fra planlagt, og kom vel som et sjokk. Det var absolutt ikke sånn jeg så for meg fremtiden min når jeg var 20 år, eller før for den saks skyld. Jeg gikk mange runder med meg selv, OG andre. Skulle jeg beholde barnet eller ikke. Som dere selv ser og sikkert vet så tok jeg jo vare på det. Det var det jeg bestemte meg for, og jeg angrer ikke et sekund. Men det var ikke et lett valg. Hadde jo ingenting lagt til rette for at det barnet skulle komme. Hadde ikke utdannelse, billappen, bodde i Oslo med min bestevenninne og ikke minst dette med at jeg ikke var sammen med barnefaren. Og hadde ingen planer om og bli de heller.


Det er litt rart for meg og skulle blogge om dette nå. Har lenge vært taus i forhold til dette tema. Men nå føles det så naturlig og greit for meg og snakke om det. Har lagt to år som mamma bak meg nå. Med gledelige minner som jeg aldri vil glemme. Så det med at jeg sier at det er lagt bak meg, sies kun fordi det er fortid. Jeg prøver mest mulig og leve i nuet. Men det ofte man vil se seg litt tilbake og reflektere over livet som har gått. Den dag i dag er så utrolig, og da mener jeg sinnsykt, stolt over datteren min. Hun gir meg så mye kjærlighet som jeg ikke ante var mulig. Det er en helt ny form for kjærlighet som tar form når man blir mor. Men jeg føler denne kjærligheten stadig skifter form, og at den bare blir mer og mer. Allerede før Maja var født var jeg så glad i henne. Og ville gitt mitt liv for det lille frøet. I dag så er det så uendelig mye sterke følelser. Det kan ikke engang beskrives. Men veien hit har vært tøff. Og det er det jeg ville få ut i form av ord nå. Dette trenger jeg.


Det første møte med Maja var ikke som jeg hadde håpet. Fødselen var tøff, skremmende og jeg var vel så og si i sjokk når det lille nurket kom opp på brystet mitt. Hun luktet vondt, avlangt hodet og stor nese. Men det var jo tross alt fordi hun hadde det tøft der inne og satt vel litt fast. Jeg var sikker på at jeg kom til og gråte når hun ble født. Det gjorde jeg ikke. Og jeg merker at det gnager meg enda. Hvorfor kom ikke de følelsene da? Jeg elsket henne jo fra første stund og det var jo ikke noe galt. Jeg skal være ærlig og si at morsfølelsen kom ikke der med engang. Men det gikk ikke lange stunden. Natten etter fødselen ble jeg liggende våken hele natten. Jeg bare så på henne ligge i sengen der. Så fredfull, så uskyldig og liten. Den natten ble det knyttet et utrolig sterkt bånd mellom oss.


Det båndet er bare blitt sterkere. Jeg føler virkelig på hele meg at vi har noe spesielt, jeg og Maja. Vi har vært alene hele veien. Og det har bare vært oss to hele tiden. Selvfølgelig har venner og familie vært der, og stilt opp. Noe jeg ikke kunne klart meg uten. Fordi - det har vært tøft. Sinnsykt tøft.

Jeg begynte og kjenne det allerede 3 måneder før fødselen, at bare det og gå gravid alene er steinhardt følelsesmessig. Jeg husker så godt at jeg ofte kunne ligge og gråte over min egen situasjon og håpløshet. Jeg følte virkelig at folk tenkte sitt om meg. Men jeg sto for det valget jeg tok og det gjør jeg enda. Som legen min sa "du må lytte til deg selv helt innerst inne, og ikke bry deg om noe annet. Kjenner du at du har et snev av følelsen av at du ikke vil klare en abort så gjør du heller ikke det. Det og slite med den samvittigheten etterpå er ikke lett." Jeg lyttet til hjerte mitt, og det sa at dette klarer du. Jeg trodde ikke det skulle bli så hardt. Men jeg visste jo heller ikke hvordan det var og ha et barn.
Det savnet etter og ha en partner og dele alt med, merket jeg fort at jeg savnet og ønsket meg. Maja skrek og skrek, og ejg fikk verken spist eller dusjet. Tror på det tidspunktet at jeg var på nippe til og bli deprimert. Men takket være familie som stilt opp og hjalp meg så klarte jeg nok den knekken. Fant også senere ut av Maja hadde Kiss, noe som var en lettelse. Endelig fikk jeg et svar på hvorfor hun skrek sånn, hun fikk behandling og tilværelsen ble så mye bedre.


Det og være mor er så mye mer annerledes enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Men det er så mye bedre enn jeg trodde også. Du har så mye ansvar. Og fokuset blir flyttet. Det er ikke lenger deg selv det handler om. Det er det lille barnet du har født. Og det ansvaret er stort. Det lille barnet skal leve, og ikke minst vokse riktig. Du har ansvaret for at dette barnet alltid har det bra, alltid har mat, tørr bleie, er rent, har klær og alt nødvendig utstyr. Det er mye og passe på. Og i tillegg til og ha ansvaret for et barn skal du også klare og ta vare på deg selv. Men tanke på helse, mat og hygiene. Det jeg har nevnt nå er en selvfølge for meg. Men det er ikke alle det er en selvfølge for. Så kommer dette med økonomi og stell av hjem i tillegg. Og ikke minst det sosiale livet. Og være en person da, det er tøft. Jeg syns det har vært supertøft, og jeg er ikke redd for og innrømme det. Derfor kan jeg lett også si at jeg er meget stolt over meg selv.


Det som skjedde også var jo at fra og være i den situasjonen jeg var i da jeg var gravid så klarte jeg for det først og ordne det slik at jeg fikk ta fagprøven på sykehuset allerede i juni, og ikke i september. Jeg klarte den, bestod og er nå utdannet institusjonskokk. Det er jo en seier i seg selv, men det og gjøre det høygravid tre måneder før lærlingtiden var over er en kunst nesten. Jeg bodde jo som sagt sammen med Nina i Oslo. Det som skjedde der var at jeg fikk meg en leilighet i Askim, nærmere familie. Den fikk jeg på første forsøk, og alt falt sakte men sikkert på plass der også. Når Maja var 3-4 måneder startet jeg på lappen. Og den fikk jeg da når hun var fylt 1 år. Stolt over det også...
Så fra og være i en så "håpløs" situasjon så har jeg klart dette meget bra. Det har vært tider vi har slitt veldig økonomisk. Men aldri så ille at vi ikke har klart det. Jeg har aldri mista kontrollen, og Maja har alltid hatt det hun trenger. For det er henne som går først her i huset.


Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor jeg har hentet styrken min fra, men samtidig så går jeg og bærer på en såpass egosentrisk stolthet. En stolhet som ikke ligner grisen til tider, desverre. Men jeg nekter meg selv og tape. Det kommer jo noe godt ut av det. For jeg vil at folk skal tenke at "Oi, selvom hun er alene så klarer hun seg meget bra". Er ikke alltid det har vært så lett. Har gått på et par knekker her og der. Men så er Maja der igjen. Jeg er sterk for hennes del, og hun trenger meg hundreogti prosent. Og hun gir meg så mye tilbake, som tidligere nevnt.. den kjærligheten fra henne er enorm. Jeg er alt for henne, og hun regner alltid med meg. Derfor så er jeg her for henne!!! Og det kommer jeg alltid til og være.


Nå den dag i dag, har det blitt sånn at jeg har funnet meg til ro med og være alene. Jeg har klart meg så lenge så tenker jeg, at skulle det dukket opp en mann i livet mitt nå så ville det vært en super bonus. Jeg VET at jeg klarer og være mamma. Jeg gleder meg til årene fremover med Maja. Gleder meg til og se henne vokse opp. Og tanken på og ikke få være en del av det skremmer livet av meg. Jeg har lyst til og alltid være der for henne.


Jeg har felt mange tårer. For dette har vært en skummel reise også. Følelser som går opp og ned. For man blir sliten, man gjør det.. Det er normalt og det er lov. Men det har aldri gått utover Maja. Og det vil jeg heller ikke det skal. Hun er og forblir det flotteste i livet mitt, og jeg kommer aldri, eller har aldri, til og klandre henne for at jeg har det tøft. Det er mye som påvirker en, og det er helt sikkert. Men nå som tiden har gått, og jeg har fått det på avstand er det også lettere for meg og prate om det. Og innrømme at alt er ikke en dans på roser. Og ja, vi alenemødre fortjener all ros vi kan få.
Jeg har som sagt også satt så utrolig stor pris på familie og venner, og da spesielt to personer. To personer som har stilt opp mer enn nok nesten. Men jeg hadde vel heller aldri klart meg så bra uten dem. Mamma og Terje, verdens største takk til dere! Og ikke minst til Maja for at hun er den hun er, tross trass eller ei... Hun er bare sååå søt! Elsker Maja min over alt på denne jord. Vi hatt to vakre vakre år sammen og flere skal det bli....


Det er HERLIG og være mamma!!! En stolt mamma!

Aldri mer 22.07.11

Da er det på tide. Nå tenkte jeg ta bladet fra munnen, og være en av flere tusen som også ytrer sine meninger om det grufulle som skjedde for snart en uke siden. Jeg har vært veldig opptatt siden da, men også sittet mye å bare tenkt, sett på tv/nyheter og lest aviser. Jeg har grått mange tårer, jeg har vært redd og jeg har virkelig følt medlidenhet til alle, men jeg har også vært stolt. STOLT over å være norsk! Bare se hvor mye kjærlighet som i disse dager blir vist!

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Fredag kl. 15.30: Jeg logger på pc'n etter og ikke vært på den hele dagen. Så sjekker jeg facebook og som vanlig alltid innom VGnett. Det som står der da gjør at det grøsser nedover ryggen. Eksplosjon i Oslo sentrum står det. Kun det. Tankene spinner - ulykke, terror, bombe?! Men jeg forstod så fort bildet av regjeringsbygget kom på nett at dette er ingen ulykke. Terror da?! Ja. Jeg jeg hadde hele tiden følelsen av at dette kan like gjerne være en nordmann.

Facebook blir rett og slett helt crazy vilt og ALLE skriver om bombeattentatet på sine sider. så kommer meldingen fra folkene på Utøya via facebook og twitter! En mann utkledd i politimann skyter vilt, men kontrollert rundt seg. Hvor sykt er ikke dette? Jeg var sjokkert, redd og så trist! Hva er det som skjer i mitt lille trygge Norge? Anders Behring Breivik blir arrestert - en nordmann! Det er ikke til å tro. Tankene svirret rundt i hodet på meg. Mannen er jo gal!


Det har vært mange følsomme dager. Hele helgen ble brukt inne foran pc og tv for å følge med. Taler, pressekonferanser, vitneskildringer og nyheter. Så surrealistisk. Hjertet mitt virkelig har fått et stikk i seg. At så mange uskyldige mennesker ble revet så brått fra oss, og på et sted de virkelig annså som trygt og fredfullt. Hvordan de hadde det sine siste minutter det er så grusomt å tenke på. Og alle som overlevde da. De er jo skadet for livet, det kommer alltid til å være med dem og hvordan de noen kan kan stole på noe kan ikke jeg fatte. Men dette er sterke og ressusterke ungdom! Etter alt de har sagt om å slå tilbake mot hva gjerningsmannen trodde på, det er BRA!

Det er jo viktig for resten av landet også. Ikke la oss skremme, men fortsette som før. og ikke minst vise at vi står sammen sterkere enn noen gang. Så mye støtte og kjærlighet som er vist den siste uken har jeg aldri sett maken til. Bare her i Sarpsborg var vi over 10 000 som gikk i fakkeltog.

Rundt fontenen i skolepark etter fakkeltoget mandag kveld...

Jeg har nok aldri følt mer samhold. Alle var der for en grunn; Vise kjærlighet til våre medmennesker, og ikke minst mot terror! Det var utrolig rørende... Nå om dagen så blir flere og flere bekreftet omkommende. Det er mange historier, og det blir ofte felt en tåre eller to. Hvorfor må ting som dette skje? Han må rett og slett ikke være helt ok i hodet sitt. Jeg er absolutt ikke for dødsstraff, det vil være en altfor enkel utvei for ABB. håper bare han aldri slipper ut, for dette blir aldri glemt!

Det var en tid før Oslo-Utøya og det vil helt klart være en tid etter det. At målet i seg selv var AP er jo en ting, men det var disse ungdommene som fikk gjort om sitt livs sommer til et rent helvete. Aldri vil vi noen gang kunne tilgi. Men jeg håper de reiser seg høyt, og tørr å vise at ABB aldri skal få vinne. At ungdommene skal ut på utøya igjen håper jeg virkelig. Folk vil bygge opp utøya igjen på dugnad og allerede er det kommet inn mange kroner til dette. Flott!

Manifestet til ABB har jeg skummet meg igjen. Og det skal sies at han er
- Desverre å måtte si det, denne mannen er svært intelligent og velformulert av seg. 
Men innholdet i boken er bare sykt! Måtte han aldri slippe ut igjen! ALDRI!


Jeg sorger med hele Norge! Norges hjerte har blødd nok nå, nå er det på tide å stå sammen! Mange vil jo si at det er nettopp dette ABB ville. At Norge skal samles og frastå fra det multikulturelle samfunnet, men vi kunne aldri vært mer glad i alle her i Norge uavhengig av farge, alder og kjønn. Med unntak av alle onde sjeler! Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er skjedd. Det er for syk, for kvalmt og bare ren pur ondskap! 


Måtte vi ALDRI glemme tjueandrejuli noen gang! Hvil i fred!

 

DAG 10: Noe jeg savner

Det jeg savner aller mest er en og dele livet mitt med. En mann å dele livet med.Vært singel i  over halvannet år nå, og det er trist til tider. Tenker mye på det, men er overhode ikke desperat på noen som helst måte. Vi har klart oss veldig bra bare meg og Maja så det er overhode ingen krise, men det er mer det ønsket om og ha noen der hele tiden. Alle trenger vi kjærlighet, og det gjør nå jeg også. Det blir ofte ensomt på kveldene etter Maja har lagt seg. Det er da savnet er størst, og i helgene. Noen og finne på ting med, en og snakke med om alt, en oppleve alt med, en og fortelle alle dine dype hemmeligheter og være fortrolig med. Har veldig lyst på en kjæreste ja. En samboer etterhvert og en og leve med. Skal jo heller ikke legge under en stol at det til tider er slitsomt og vøre alene med Maja, for hun tester ut grenser all the time om dagen føler jeg, og hun har jo et sinne uten like til tider. Jeg savner faktisk en spesiel person. En person jeg faktisk har følelser for, følelser jeg ikke kan styre - desverre.

Jeg savner også det og være et barn selv. Det og ha null beskymringer, bare leke og slippe tanken på økonomi, jobb og ha så mye ansvar. Det er jo det som følger med når man blir voksen. Savner tiden da jeg slapp og tenke så mye. Og da slapp man også bli så mye såret og skuffet av andre mennesker. Noe av det verste med og bli voksen. Hater og kjenne på de følelsene, og i løpet av tenårene følte jeg at det ble altfor ofte.

Jeg savner pappa'n min faktisk. Det er egentlig ting jeg ikke vil skrive om på bloggen, men har jeg tatt den utfrodingen, så skal jeg nå også svare ærlig. Jeg føler meg sveket og glemt. Akkurat som jeg ikke er verdt noen ting for han. Det gjør vondt. Men det som er det verste er jo Maja, at han ikke bryr seg om henne eller er glad i henne.  Hun er totalt uskyldig, og har da aldri gjort han noen ting. Jeg vil ikke legge ut i det brede og lange om dette, men jeg savner pappa'n min - men jeg har ingen ansvar ovenfor han. Er det noen som skal be om unnskyldning er det han - først og fremst. Jeg er klar for og tilgi, skvære opp - men det er han som er nødt til og ta det steget nå, for han har såret meg så ille. Hva gjør det egentlig med et menneske?! Jo, jeg føler at jeg ikke er verdt noen ting i hans øyne! Og spørsmål som "Har han noen gang vært glad i meg, brydd seg?" dukker stadig vekk opp i hodet mitt. Det er veldig sårt, men jeg skulle virkelig ønske han brydde seg. Alle trenger en pappa. Bare så sykt glad jeg har min fantastiske stefar, han stiller opp og er en person som betyr mye for meg!


- Jeg savner hukomelsen min (glemmer altfor mye)
- Jeg savner Ninus'n min mye og ofte!
- Jeg savner og ha en jobb
- Jeg savner sommer og sol
- Jeg savner flere av mine venner, jeg ser så sjeldent
- Jeg savner lillebrødrene mine
- Jeg savner en fet lommebok
- Jeg savner og trene (men er for lat)
- Jeg savner senga mi akkurat nå, skal straks sove :)

Det ble mer personlig enn jeg hadde trodd dette her, men jeg er bare et menneske jeg også. Livet er ingen dans på roser, og jeg er ikke så altfor redd for og vise følelser. Livet er langt fra perfekt, men jeg har det kanskje for lett med og skrive om bare de positive sidene i livet mitt. Her har dere fått en mer personlig Anita, håper dere setter pris på at jeg åpner meg litt. Kom gjerne med tilbakemeldinger for jeg savner virkelig og få noen kommentarer på bloggen. Har blogget på denne "nye" bloggen en stund nå og vært en flink blogger med mange oppdateringer syns jeg. Men kun to-tre kommentarer. Jeg finnes jo ikke sur for det, bare lurer litt på om dere syns det er vanskelig og kommentere noe her?!

DAG 7: Hvor er du om 10 år?

Er vel mer ment som hvor tror du du er om ti år?!

Ja-Nei eller Na som Maja sier da - det er ikke så lett og svare på. Det jeg vet da er at jeg er 33 år og Maja er 12 år. Wow, hvor sykt er ikke det og tenke på. Men den tiden går sikkert fort, skremmende fort. vil jo aller helst bare pause livet her en stund. Det skal jo selvfølgelig bli deilig og se henne vokse - bli et sterkt menneske, et klokt menneske med sunne interresser. Det viktigste er nok at hun trives med det hun gjør, og at skolen går bra. Det håper jeg for Maja.

Men når det kommer til hvor jeg er om ti år, så tror jeg at vi fortsatt bor her i Sarpsborg. Maja går på skole og har nok mest sannsynlig fått en eller kanskje to søsken. Jeg håper jeg er lykkelig gift og at jeg eier et hus. At jeg også har de gode vennene jeg har den dag i dag, men ser nok ikke bort i fra at noen nye venner også er dukket opp innen den tid.

Når det gjelder helsen vil jeg tro at jeg har klart innen den tid og bli såpass "slank" som jeg vil bli. vil ha en normal vekt, en normal BMI og ikke minst at jeg er frisk. Innen jobbfronten HÅPER jeg virkelig at jeg jobber noe jeg trives med, og kanskje jeg til og med har klart innen da og fått generell studiekompetanse. Har jo noen drømmer om og bytte yrke, så jeg tviler på at jeg jobber som kokk da, men man skal aldri si aldri.

Det største ønsker er selvfølgelig at jeg har funni drømmemannen (helst lenge før det er gått ti år) og at jeg på den tiden er gift. For den største drømmen jeg har bortsett fra helse, jobb, hus og bil og slike ting er jo å finne den ekte kjærleiken. Det ordner seg stort sett for snille piker, så håper han dukker opp snart. For jeg vil ikke i en alder av 33 år være alene, bo alene og ja - nei jeg vil ha en mann!

What man would I be then?!

Man kan ikke gjøre annet enn og gråte når man ser på disse! Det er så rørende, og man virkelig vet og sette pris på hva en har nå. At det viktigste er og ha hverandre. Og hvilken mann! En skikkelig drømmemann, for hvilken mann ville en være om man ikke er der for den man elsker, all the time.

Han trodde virkelig på at henne ville våkne, og det fikk han rett i. Selvom hun ikke var som før så holdt han sine ord og sto ved hennes side uansett hva. En utrolig trist, men flott historie. Han er et godt eksempel på hva en mann skal være for sin kjære! Beundringverdig kjærlighet som er vanvittig sterk, altså et eksempel på hvor stor, flott og ja alt hva kjærlighet virkelig er.

Bare se på disse to videoene!

Fremtiden i mine hender

I dag har jeg gjort noe jeg har tenkt lenge på og gjøre. Jeg har selvfølgelig dårlig samvittighet for at jeg ikke har startet tidligere. Men bedre sent enn aldri. Jeg har nemlig tenkt lenge på at jeg ville skrive brev til Maja, som hun selv kan lese når hun blir voksen da. Og i dag skrev jeg mitt første brev til min datter.

Hun får ikke åpne brevene før hun har fylt 18, eller om det verste skulle skje at hun mister meg. Jeg kommer nok ikke til og skrive så ofte, men hvertfall minst en gang i året. Syns det kan være noe som er koselig for henne og ha senere da. Hva jeg tenkte på når hun var 2,5 år, når hun var 4 år eller 9 år.. Dette er noe jeg skal holde og virkelig gjennomføre. Jeg skriver litt om mine følelser, mine håp og hva jeg lover henne. Litt om hvordan hun er og hva hun er opptatt av eller kan om dagen(sistnevnte ble det ikke så mye av i dette første brevet, men det kommer nok et 3årsbrev i september).

En sminkeløs, men tankefull mamma i dag. Det betyr mye for meg disse brevene, og jeg håper jo selvfølgelig det skal bety noe for Maja når hun blir stor. Gode minner og verdifulle ord fra en mamma som virkelig elsker sin datter. Noe hun aldri skal være i tvil om, men det er godt og skrive ned også. Jeg håper det faller i smak om da 15,5 år :) Det skal bli morsomt...

Tankefaen...

Ofte om kvelden, etter at Maja har lagt seg, blir jeg sittende å tenke på alt jeg egentlig har å tenke på. Det er ganske tøft. Men jeg prøver å heve hodet, og tenke at det går alltid bra til slutt. Men akkurat nå har jeg sånn helt inni meg, gitt litt opp føler jeg. Jeg trodde lenge jeg hadde glemt hvordan det var å være forelsket, og om jeg i det hele tatt noen gang hadde vært det. Ja, jeg hadde en veldig god følelse for en gutt for halvannet år siden. En veldig vond avstandsforelskelse. Og etter at jeg har blitt skuffet og såret gang på gang så trodde jeg at jeg hadde blitt en kald jævel. Men gud som følelsene blomstrer nå. De er ikke så positive da vell å merke. Jeg føler akkurat nå at jeg kommer til å være alene en laaang stund fremover. Og tanken på å kanskje flytte sammen med noen etterhvert den er langt borte. For det er jo det jeg drømmer om. Jeg drømmer rett og slett om å få en å "starte" en familie med (Ja, jeg og Maja er en familie, og jeg er evig takknemlig for det). Men jeg trenger virkelig en mann i livet mitt. Men jeg føler at sånn som ting er nå, vil jeg aldri lykkes. Det er faen i meg ikke langt mellom sorg og gleder. Og kjærligheten kan være veldig fin, samtidig som den kan være helt hjerteskjærende også.



Jeg er også litt lei av at jeg skriver om dette på bloggen, for jeg får en følelse av at folk syns det er drit å lese om at folk bare klager. Men det er her jeg føler jeg kan få ting ut da. Jeg skriver det jeg føler. Selvfølgelig jeg holder mye igjen, for det ting jeg føler kanskje ikke er rett for bloggen og alle å vite. Litt mer detaljer da. Så det går kun i mine følelser. Take it, or leave the blog :P

Hva syns dere forresten om den nye looken på bloggen da? Rosa er nå ikke helt favorittfargen min, men syns det ble stiliii ;)

En utrolig koselig kveld!

Hei og Hopp alle lesere :D Kvelden i dag har vært veldig fin. Klokken 12 ble jeg hentet. Så dro vi til pappa og Merete på besøk. Var kjempekos. Maja var i strålende humør, og tror hun koste seg veldig i dag. Ble raklett til middag i dag da, og jeg spiste meg stappmett, gjorde nesten litt vondt også. Så rundt kl 21 dro vi hjem, og Maja sovnet ganske fort da. Skal selv sove nå. Gleder meg veldig til i morgen. Da kommer Linda og Camilla :D Det er noe jeg ser veldig frem til. Lenge siden jeg har sett Linda, kan i grunn ikke helt huske sist heller. Så det begynner å bli på tide. Camilla så jeg her for en drøy måned siden, men det er lenge det også da. Så blir veldg kos.

Det var det positive. Er mye som er trist for tiden. Jeg klarer nesten ikke tenke på noe annet enn Knut. Savner han mer enn jeg klarer tror jeg. Tårene sitter fortsatt løst, føler jeg. Tar bare noen sekunders tanker før de er der. Jeg har konstant klump i halsen, og jeg bare drmmer om å ha han her igjen. Tanken på at jeg var så glad, får meg til å sveve på en sky, men sakte men sikkert så oppløses denne skyen. Og han forsvinner. Det å klare å innrømme for noen at jeg liker dem på en spesiell måte er tungt, og det er desto verre å endelig finne ut at jeg faktisk er forelsket. Jeg har ofte blitt såret, og skuffet. Og det som er litt vondt også, er at de få gangene jeg har følt at nå kanskje det er håp for meg også, så fortelle jeg pappa om dette. Og alle de gangene jeg fortalte dette til pappa så ble det ikke noe mer av det da. Denne gangen var jeg stolt over å kunne si; Pappa, jeg har fått meg kjæreste. Men gleden var kortvarig, og jeg var ikke spesiellt høy i hatten i dag da han spurte hvordan det gikk med kjærligheten da. Føler meg som en som aldri klarer det, og holde på noe. At det er meg det er noe galt med. I fjor sommer ble jeg også sviktet, og lovet meg selv at det ville ta lang tid før jeg turte å stole og falle. Men nå angrer jeg igjen, på at jeg lot meg selv åpne meg så og bare la alt av følelser ta overhånd da. For det er sikkert bare meningen at jeg skal være alene, tror jeg. Jeg går hele tiden å håper på at det skal tikke inn en melding, men den kommer aldri. Jeg som meg, har bare lyst til å gi opp, og drite i gutten. Og alle ber meg om å gjøre det også. Men JEG klarer ikke styre følelsene mine. De er der enda, og jeg drømmer enda om en fremtid med Knut. Han var mannen for meg. Hva er det med meg som får folk til å ville såre meg?! Nei ikke vet jeg, men det jeg vet er at selvtilliten min ble bare så mye mindre enn det den var nå. Jeg klarer ikke se meg i speilet og smile. Det klarte jeg når jeg var med Knut. Nå er all gnist borte og jeg føler meg så grå. Jeg føler at jeg ikke orker mer. Kunne han bare sagt noe hvertfall. Det er jo bedre å bli avvist med ord, enn ingenting. Det tar så mye lengre tid å glemme da. Når man ikke vet noen ting. - Hva, hvorfor?? Jeg har så lyst til å være noens alt, det de smiler for og ikke klarer seg uten. Er det for mye å drømme om??? Jeg er rett og slett så tom akkurat nå, tårene renner og jeg bare håper. Kan man ikke bare snakke sammen?! Ærlighet varer lengst!

NATTA

Har man ikke rett til å bli født jente?!

En svensk kvinne har nå for andre gang tatt abort fordi hun fikk vite at hun ventet jentebarn. Kvinnen hadde flere jenter fra før av, og ønsket ikke flere jenter. Samme dagen hun fikk vite fosterets kjønn tok kvinnen abort. Det som diskuteres nå er hvor vidt man skal begrense kjønnskontroll. For det er ingen lov som sier at man kan nekte noen å ta abort med bakgrunn at de ikke vil ha jente/gutt. Spørsmålene jeg sitter igjen med er vel mer; Er ikke barnet like mye verdt? Er ikke det viktigste å få et friskt barn? Jeg får rett og slett gåsehud av dette. Syns ikke det er slik det skal være. Bare tenk på de som ikke klarer å få barn da, de river vel av seg håret de nå.. Huff..

Men over til utgangspunktet. Fri abort?! Ja, helt klart. Jeg personlig er ikke for abort. Jeg ville aldri tatt abort jeg. Men kvinner må ha den friheten til å velge. Er ikke alle som vil eller klarer å ta seg av et barn av de som blir gravide. Men å bruke det som et prevensjonsmiddel - Så absolutt ikke! I de aller fleste tilfeller er jeg ekstremt i mot abort. Når man er voksen nok til å ha sex bør man å være voksen nok til å ta følgende av hva man VET kan skje.. Selvfølgelig kan et prevensjonsmiddel svikte, men det er faktisk veldig sjelden det skjer, "svikter" prevensjonen så er det i de aller fleste tilfeller brukern sin skyld fordi han/hun har brukt det på feil måte. Men på samme hold er jeg også for, de som føler at de ikke har noen mulighet for å gi barnet sitt et godt liv, velger å la være støtter jeg fullt ut! Det er et ufattelig tungt valg som man må ta helt alene og de fleste som velger dette sliter som oftest mye i ettertid. Så det er noe man må tenke godt igjennom i så fall.

Hva syns dere om dette? Er dere for eller mot abort? Hva med kjønnskontroll, er det ok?!

Frustrert Frøken

Ja, nei, kanskje. At det går ann liksom. Jeg er så sint for tiden jeg. Og gidder jeg si noe? NEi, for da får jeg vel faen i meg bare høre at jeg bare tenker på meg selv. Er jo tydeligvis ikke lov det. Å ikke ha det bra er farlig! Bare glad jeg har Maja jeg. Da er jeg hvertfall ikke mutters alene. Og ikke minst Mamma og Terje! :D De er her! Ja, i dag har jeg da - JA, jeg skal snakke om noe HELT annet nå. I dag har jeg trent. Og det var godt! Skal på babysvømming i morgen, for siste gang. Mamma skal være med oss. Det blir såå koselig! Gleder meg til det. Så på fredag skal jeg trene igjen, og så er det forhåpentligvis salg igjen på Showtime. Og etter det drar MAja til mamma og Terje og blir der til lørdag. Og jeg - Jeg har ikke en dritt å gjøre, og ingen å være med. Men når man har fått barns å kan man jo ikke spørre en om å finne på noe mer så... Det folk trot - Det er sykt! Og mennesker som "glemmer" venner er så faen i meg dritt. Jeg er her jeg og, jeg er ikke dø. Syns litt til synd på meg selv. Vanlig her i mitt liv det altå. Noen ganger må man bare lufte seg litt. Men Men... Jess - det var dagens! Sorry

Meningen med livet

Mange tenker ofte på dette. Jeg tenker ikke så mye på det lenger. Jeg har vel funnet mitt svar. Meningen med livet - Det store spørsmålet som får selv et orakel til å klø seg i hodet. Jeg tror det enkleste svaret er at meningen med livet er å finne en mening. Altså alle vil uansett ha forskjellige oppfatninger om det. Og flere vil vel kanskje klø seg litt i hodet, når grusomheter skjer. Det skjer hele tiden. Barn som dør, ungdommer og mange som kanskje ikke har fått utrettet like mye er i livet. Vi er i grunn ikke så lenge her, så det gjelder jo gjøre mest mulig mens man lever mener nå jeg. Mange finner meningen med livet i kjærligheten, i venner, i familien, i å få barn, i kjæledyr, i sex, i jobb, i religion, i et land eller spesiellt sted. Det er så mye forskjellig. Men sånn grunnleggende så er vi her på jorden i størst grunn for å formere oss. Livslengden til et menneske er egentlig bare 40 år. For å vokse opp, få barn og få det til å vokse opp og få barn, og slik fortsetter det bare i grunn. Vet ikke helt hvor langt jeg skal dra dette. For meg betyr det mye å få barn, og mener nok at dette er meningen med livet for min del. Kanskje det kommern en mannlig del inn i livet senere engang, og da er nok det også for meg en stor del av meningen med livet. Kjærligheten er størst uansett. Men min mening i det stadiet jeg er nå, er barn. Maja har gitt meg mening med livet...


Ultralydbildet av Maja Celine, som sutter på tommelen.


Hva mener du er meningen med livet? - Og hvorfor?