Han som ikke satt foran meg. Han tok aldri telefonen og snakket høyt. Jeg så ut vinduet, snøen fra det høyeste dyp hadde nådd sin blindvei. Livet debbet sakte ut. Han tok seg aldri forsiktig på øreflippen, slik så alle ville forstå han lengtet. Det var aldri snakk om trivsel. Han bare sang. Høyt og sakte. Han snakket aldri. Han led under savnets dype lokk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar